Personlig stil hos Flora Wiström og Johan Torarp

– Jeg kjøper ikke dyre håndvesker, men jeg synes det er gøy å satse på lamper, sier Flora.

– Jeg vokste opp i et hjem hvor man samler på kunsthåndverk og setter stor pris på slike gjenstander, sier Flora Wiström, forfatter og blogger.

– Min stefar, Calle Forsberg, er keramiker, og det har nok påvirket min sans for kunsthåndverk og vakre ting. Det blir vel sånn når man ser en keramiker gå gjennom alle stegene: dreie, tørke, beskjære, forbranne, glasere og brenne igjen. Jeg har stor respekt for den prosessen, og samler gjerne på slike gjenstander.

Hun og kjæresten Johan Torarp, arkitekt og partner i kontoret Grip + Torarp som både tegner hus og interiører, serverer kaffe ved det runde Aalto-bordet – en arv fra Floras barndomshjem. På mange måter oppsummerer spisegruppen deres felles innredningsstil:

En del designklassikere, en del personlig historie.

– Hvis man skal generalisere, er nok den største forskjellen mellom oss at jeg er litt mer stram og du er litt mer søt. Men jeg er ikke kjempestram, og du er ikke kjempesøt, sier Johan.

Utenfor vinduet stuper klippen bratt ned mot Mälaren, foran det pudsede bygget fra århundreskiftet, tegnet av arkitekt Oscar Holm – en av få bygninger som fortsatt minner om det som en gang var Gröndals villaby. Den gang rommet de staselige husene flere små utleieleiligheter. I dag er de slått sammen til større selveierleiligheter.

– Leiligheten vår var opprinnelig to, og i første etasje lå det en butikk – i alle fall ifølge byggetillatelsen, sier Johan.

Det var ønsket om mer plass og en annen arkitektonisk stil som fikk dem til å forlate funkisleiligheten på Södermalm i Stockholm. Ved en tilfeldighet havnet de i den gamle arbeiderbydelen ved vannet.

– Noen av våre beste venner bor i samme gate, så de sendte oss annonsen. Vi gikk på visning, og det var 80 par der – helt kaotisk. Jeg husker at jeg satt i sofaen og så ut over alle menneskene og hadde vondt i hele kroppen fordi jeg var så ulykkelig forelsket, sier Flora.

På en eller annen måte ble likevel leiligheten med tre rom og kjøkken over to etasjer deres, og en forsiktig oppussing ble satt i gang. Johan hentet frem originaltegningene og oppdaget en gammel, tildekket døråpning, som ga leiligheten bedre gjennomstrømning (døren ble funnet på loftet). De malte om med utgangspunkt i inngangsdørens grønne nyanse og vinduskarmenes engelsk røde – tydelige fargefelt som fremhever arkitektoniske detaljer som trappen og flisene bak ovnen. Skapene i det plassbygde kjøkkenet, kledd i trepanel og en viktig del av boligens eklektiske karakter, ble malt i to ulike gule nyanser.

– Det er utrolig vanskelig å velge farger, for man er jo livredd for å velge noe som bare er trendy. Så vi har prøvd å finne nyanser som virkelig passer til akkurat dette hjemmet. Og det synes jeg vi har fått til, sier Flora.

Johan legger til:

– Jeg syntes det var viktig å tørre å teste litt. Da vi begynte å male, ønsket jeg at noen av fargevalgene skulle føles litt ubehagelige. Da vet man at man har våget noe, sier han.

Innredningen vokser frem på samme måte – en pågående prosess basert på "trial and error". Johan, som jobber med form hver dag, vet hva han liker og har ingen problemer med å vente på det rette objektet. Flora, som er betydelig mer utålmodig, kjøper møbler spontant og selger dem videre hvis de ikke passer inn.

– Den største erkjennelsen for meg har vært at den eneste måten jeg forstår hva jeg liker på, er ved å teste. Jeg har innsett at jeg har ganske vanskelig for å visualisere, selv om jeg går rundt og måler eller til og med taper opp målene, sier hun.

Basen av designklassikere – Aalto-spisegruppen fra Artek, Scarpa-sofaen fra Knoll – kompletteres med flere skulpturelle lamper. Noguchi-lampen Johan fikk i julegave, en lik Lokki-pendel fra Innolux som Flora vokste opp med over kjøkkenbordet, og Viscontea fra Flos over stuebordet.

– Jeg så reportasjen fra Troye Sivans hjem i Australia før vi flyttet hit, og han har så mange morsomme lamper. Jeg forelsket meg i Viscontea. Jeg kjøper ikke dyre håndvesker, men jeg synes det er gøy å satse på lamper, sier hun.

Bokhyllen fra New Works dekker nesten en hel vegg i stuen – som et monument over Floras yrkesvalg. "Vi kjente begge sterkt at bokhyllen skulle være en bokhylle, ikke en pyntehylle", som Johan sier. Fortelling er ikke bare Floras levebrød, men går som en rød tråd gjennom hjemmets kunst- og håndverkssamling.

– Brødrene mine ville ikke leke med meg da jeg var liten, så jeg satt på rommet mitt og bygde små verdener. Jeg tror det finnes spor av det i interiøret, at jeg lager små stilleben – og selvsagt i det faktum at jeg ble forfatter, sier hun.

For Johan gjelder snarere det motsatte. Selv om de snart planlegger å gjøre om underetasjen til arbeidsrom, er hjemmet fritatt for jobbfokus.

– Jeg vil ikke tenke på hjemmet mitt som et uttrykk for hvem jeg er som fagperson, sier han.

– Husker du da vi holdt på å male om, og du var så utrolig redd for at det skulle bli for gjennomført? sier Flora.

Johan tenker seg om.

– Det er noe litt rart med at alle hjem skal være perfekte. Jeg synes det er ganske fint når man kjenner tidens tann i et hjem – spesielt i et gammelt hus.